Oddmund Raudberget tilhører den generasjonen norske billedhuggere som videreførte og utviklet den figurative tradisjonen i etterkrigstidens skulptur.

Hans kunstnerskap er forankret i en klassisk forståelse av form, volum og anatomi, samtidig som arbeidene bærer preg av en personlig sensibilitet overfor materialets uttrykksmuligheter.

Raudbergets bakgrunn som steinhuggerlærling ved Nidarosdomen og studiene ved Statens kunstakademi under Per Palle Storm la et solid håndverksmessig og kunsthistorisk fundament for hans videre arbeid. Denne dobbelte forankringen – i håndverkets disiplin og i akademiets tradisjon – er tydelig i hele hans produksjon.

I skulpturene forenes presis modellering med en klar strukturell oppbygning av formene.

I Raudbergets arbeider møter man ofte menneskefiguren og dyret som motiv.
Disse fremstår ikke som naturalistiske gjengivelser alene, men som konsentrerte studier av bevegelse, tyngde og karakter.


Dyreskulpturene – som hester, griser og okser – rommer en sjelden kombinasjon av anatomisk forståelse og formmessig forenkling.

De uttrykker både kraft og ro, og vitner om kunstnerens evne til å destillere essensen av et motiv uten å miste dets vitalitet.

Hans monumentale arbeider i det offentlige rom viser en tilsvarende interesse for kroppens tyngdepunkt og bevegelsens dynamikk.

Skulpturene fremstår ofte som balanserte volum i rommet, der massens tyngde og materialets motstand er en aktiv del av uttrykket. Samtidig bærer de en tydelig humanistisk dimensjon, der arbeid, kropp og erfaring danner grunnlaget for motivkretsen.

Oddmund Raudberget har arbeidet i en rekke materialer, blant annet bronse, kobber, stein og leire.

I bronsearbeidene er modelleringen presis og taktil, med overflater som både fanger og bryter lyset.
Den håndverksmessige sikkerheten gir skulpturene en følelse av varighet og stabilitet, samtidig som de beholder en levende plastisk karakter.

Ved siden av sitt eget kunstneriske arbeid har Oddmund Raudberget hatt stor betydning som pedagog. Gjennom flere tiår ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole – senere Kunsthøgskolen i Oslo – underviste han et stort antall studenter i modellering, anatomi og skulptur.

Hans undervisning bidro til å videreføre en håndverksbasert forståelse av form og materiale i norsk kunstutdanning.

Oddmund Raudbergets kunstnerskap kan derfor forstås både gjennom hans egne skulpturer og gjennom den faglige tradisjonen han har vært med på å videreføre.

Arbeidene hans står som vitnesbyrd om en konsekvent utforskning av figurativ skulptur, der form, tyngde og materialitet fortsatt er bærende elementer i møtet mellom kunstner og motiv.

Tegningen har en sentral plass i Oddmund Raudbergets kunstnerskap.
Selv om han først og fremst er kjent som billedhugger, utgjør tegningen både et grunnleggende arbeidsredskap og en selvstendig kunstnerisk praksis i hans arbeid.

Gjennom tegningen undersøker Raudberget form, bevegelse og volum, ofte med den samme presisjon og konsentrasjon som i skulpturene.

Interessen for tegning viste seg tidlig. Allerede som barn utmerket Oddmund Raudberget seg som en ivrig og talentfull tegner. I følge familiehistorier tegnet han som femåring portretter av gjester i familieselskaper – en aktivitet som både vitner om en tidlig observasjonsevne og en interesse for menneskets karakter og uttrykk.
Denne tidlige erfaringen med portrettet og studiet av ansiktets form skulle senere bli en viktig del av hans kunstneriske utvikling.

Oddmund Raudbergets tegninger springer ut av en klassisk tradisjon der studiet av menneskekroppen og naturens former står i sentrum.
Linjen fungerer som et analytisk redskap: den følger kroppens struktur, markerer tyngdepunkter og avgrenser volum i rommet.
Samtidig er tegningene preget av en økonomi i uttrykket – få streker kan være tilstrekkelige til å definere en figur eller antyde en bevegelse.

Som hos mange billedhuggere er tegningen hos Oddmund Raudberget nært knyttet til modelleringen.
Tegningen blir et sted der idéer prøves ut, hvor motivet analyseres og hvor komposisjonelle løsninger utvikles før de eventuelt overføres til skulptur.

I flere tilfeller står tegningene likevel som selvstendige verk, der linjens rytme og den plastiske forståelsen av formen gir arbeidet en egen estetisk tyngde.

Motivkretsen i tegningene speiler ofte den i skulpturene: menneskefigurer, portretter og dyr.

Studiene kan være raske og spontane, men også nøye gjennomarbeidede undersøkelser av anatomi og volum.

Den skulpturelle tenkningen er tydelig – selv i todimensjonale arbeider oppleves figurene som kroppslige og romlige.

Oddmund Raudbergets lange virke som lærer i modellering og tegning ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, senere Kunsthøgskolen i Oslo, har også satt spor i tegningene.
De vitner om en dyp forståelse av tegningens rolle i kunstutdanningen: ikke bare som et middel til representasjon, men som en måte å tenke gjennom form, struktur og rom.

I Oddmund Raudbergets tegninger fremtrer dermed en kunstner som arbeider med linjen på samme måte som han arbeider med masse i skulpturen – med klarhet, konsentrasjon og en vedvarende interesse for kroppens og naturens form.

I Oddmund Raudbergets kunstnerskap fremstår maleriet som en naturlig forlengelse av hans arbeid som billedhugger og tegner.

Selv om han først og fremst er kjent for sine skulpturer, utgjør maleriet et viktig rom for undersøkelser av de samme grunnleggende spørsmålene som preger hele hans produksjon: formens oppbygning, kroppens struktur og forholdet mellom volum og rom.

Oddmund Raudbergets maleriske arbeider bærer tydelig preg av hans skulpturelle tenkning.
Figurenes volum modelleres gjennom farge og lys på en måte som gir motivene en tydelig plastisk karakter.
Penselføringen følger ofte formenes oppbygning og understreker kroppens tyngde og balanse.

Resultatet er malerier der figurene fremstår som om de er modellert frem av fargen, snarere enn bare avbildet.

Motivkretsen ligger nært opp til den man finner i tegningene og skulpturene.
Menneskefiguren står sentralt, ofte fremstilt i rolige, konsentrerte komposisjoner.
Portretter og figurstudier viser en kunstner som arbeider med stor oppmerksomhet mot kroppens anatomi og karakter.

I enkelte arbeider opptrer også dyremotiver og landskapsstudier, men også her ligger interessen først og fremst i formens struktur og volumets balanse i rommet.

Fargebruken er ofte dempet og kontrollert.
Den fungerer som et middel til å bygge opp form og rom snarere enn å dominere uttrykket. Lys og skygge spiller en viktig rolle i modelleringen av motivet og bidrar til å gi bildene en opplevelse av tyngde og nærvær.
Denne tilnærmingen knytter Raudbergets maleri til en tradisjon der tegning og modellering danner grunnlaget for billedflaten.

Oddmund Raudbergets bakgrunn fra Statens kunstakademi under Per Palle Storm og hans arbeid innenfor den figurative skulpturtradisjonen setter også tydelige spor i maleriene.
Som i Storms undervisning ligger det en sterk betoning av formforståelse og anatomisk kunnskap til grunn.
Samtidig har Raudberget utviklet et eget uttrykk der maleriet fungerer som et mer åpent og reflekterende rom for studier av form og komposisjon.

Gjennom flere tiår som lærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, senere Kunsthøgskolen i Oslo, formidlet Oddmund Raudberget en kunstforståelse der tegning, maleri og skulptur inngår i et sammenhengende arbeid med form.
I denne sammenhengen kan maleriene også sees som en del av hans pedagogiske praksis – som undersøkelser av hvordan kropp, rom og volum kan artikuleres gjennom ulike medier.

Sett i sammenheng med skulpturene og tegningene gir Oddmund Raudbergets malerier et viktig innblikk i den kunstneriske tenkningen som ligger til grunn for hele hans produksjon.
De viser en kunstner som konsekvent arbeider med formens grunnleggende problemstillinger, og som gjennom ulike medier søker å forstå og formulere kroppens og naturens struktur.

Innenfor Oddmund Raudbergets omfattende kunstnerskap utgjør arbeidet med medaljer og mynter et eget, konsentrert felt der billedhuggerens forståelse av relieff, volum og overflate kommer til uttrykk i mindre skala.
Medaljekunsten representerer en tradisjon med lange røtter i europeisk skulpturhistorie, og i Raudbergets arbeider videreføres denne tradisjonen gjennom en klar plastisk formforståelse og en presis modellering av relieffet.

Som billedhugger er Raudberget særlig opptatt av formens oppbygning og materialets motstand.
Disse kvalitetene får en særegen karakter i medaljearbeidene, hvor det tredimensjonale uttrykket må utvikles innenfor en begrenset dybde.
Arbeidet krever en finstemt balanse mellom relieffets høyde, flatenes rytme og figurens plassering i medaljens sirkulære komposisjon. I Raudbergets medaljer fremstår denne balansen som nøye avveid; modelleringen er presis og konsentrert, og relieffet bygges opp gjennom subtile overganger mellom lys og skygge.

Raudbergets arbeid med medaljer plasserer ham i en nordisk tradisjon der billedhuggerens kompetanse som modellør står sentralt. I Skandinavia har medaljekunsten historisk vært nært knyttet til billedhuggerfaget, og mange fremtredende skulptører har arbeidet med relieffer for mynter og medaljer.
Raudbergets arbeider føyer seg inn i denne tradisjonen, samtidig som de bærer tydelig preg av hans egen kunstneriske sensibilitet og erfaring med figurativ skulptur.

Blant de mest kjente arbeidene er minnemedaljen FN 30 år (1975), medaljeserien 1975 års Nobelprisvinnere (1976) og medaljen Kong Olav 75 år (1978).
I disse arbeidene forenes portrettkunst og historisk symbolikk med en streng kompositorisk klarhet.
Portrettene er modellert med en nøktern og konsentrert plastikk som fremhever karakter og individualitet uten å overbelaste relieffet. Samtidig er medaljens flate organisert slik at figur, tekst og ornamentikk inngår i en harmonisk helhet.

Det lille formatet gir også rom for en annen form for nærhet enn i monumentalskulpturen.
Betrakteren møter medaljen på kort hold, og relieffets subtile modellering blir tydelig i lysets spill over metalloverflaten.
I Raudbergets arbeider er overflaten bearbeidet med stor sensitivitet, slik at medaljen fremstår som en liten skulptur i metall – et objekt der form, lys og materiale virker sammen.

Raudbergets arbeid med medaljer og mynter viser hvordan hans skulpturelle tenkning kan overføres til et mer intimt format uten å miste sin plastiske styrke.
Samtidig illustrerer disse arbeidene en viktig side ved hans kunstnerskap:

• evnen til å arbeide med relieffets kunst, der volum, flate og symbolikk må samles i en presis og konsentrert form.

Som helhet fremstår medaljene som en naturlig forlengelse av Raudbergets arbeid som billedhugger.
De representerer et møte mellom klassisk medaljetradisjon og en moderne figurativ skulpturpraksis, og viser hvordan en kunstner med dyp forståelse for modellering og form kan skape betydningsfulle uttrykk også i et format der millimeterne er avgjørende.

Oddmund Raudbergets kunstnerskap omfatter ikke bare et omfattende arbeid som billedhugger, tegner og maler, men også en lang og betydningsfull pedagogisk virksomhet.
Fra 1973 ble han ansatt hos Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, en institusjon som senere ble en del av Kunsthøgskolen i Oslo.
Her underviste han i modellering, tegning og skulptur, og ble gjennom sitt arbeid en viktig formidler av en sentral tradisjon innen norsk kunstutdanning.

Oddmund Raudbergets undervisning var nært knyttet til den klassiske modelleringstradisjonen i europeisk skulptur.
Gjennom sin egen utdannelse ved Statens kunstakademi under Per Palle Storm og sin tidlige erfaring som steinhuggerlærling ved Nidarosdomen hadde han tilegnet seg en solid forståelse av form, anatomi og materialbehandling. Denne kunnskapen ble et grunnlag for hans pedagogiske arbeid, der studiet av menneskekroppen og den levende modellen stod sentralt.

I undervisningen la Raudberget stor vekt på tegning og modellering som fundamentale redskaper i kunstnerisk utvikling.
Gjennom arbeid med leire, gips og tegning etter modell lærte studentene å analysere kroppens struktur, tyngdepunkt og bevegelse i rommet.

Modelleringen ble brukt som en metode for å forstå skulpturens grunnleggende prinsipper, men også som et middel til å utvikle et presist og observant blikk for form.

Raudberget representerte dermed en kontinuitet i den figurative skulpturtradisjonen i Norge. I en periode der kunstlivet i økende grad åpnet for nye uttrykksformer og eksperimentelle praksiser, videreførte han kunnskapen om modelleringens håndverk og kroppens plastiske oppbygning.
For Raudberget var dette ikke en begrensning, men et grunnlag – et språk som kunne gi kunstneren en dypere forståelse av form og rom uavhengig av stil eller retning.

Gjennom flere tiår ved kunstutdanningen i Oslo underviste Raudberget et stort antall studenter, anslått til over tre tusen.
Mange av disse gikk senere videre til egne karrierer innen billedkunst, design, arkitektur og kunsthåndverk.

Hans undervisning fikk derfor en betydelig ringvirkning i norsk kunstliv, ikke bare gjennom hans egne arbeider, men også gjennom de generasjonene av kunstnere som fikk sin grunnleggende formopplæring under hans veiledning.

Raudbergets pedagogiske virke kan dermed forstås som en bro mellom tradisjon og samtid.
Gjennom sitt arbeid bidro han til å opprettholde en håndverksbasert og formorientert undervisning i en tid der kunstutdanningen var i rask utvikling.
Samtidig inspirerte han studenter til å utvikle egne kunstneriske uttrykk med utgangspunkt i en solid forståelse av formens og kroppens struktur.

I denne sammenhengen fremstår Raudberget ikke bare som en utøver av figurativ skulptur, men også som en viktig tradisjonsbærer i norsk kunstutdanning.
Hans arbeid som lærer utgjør derfor en integrert del av hans kunstnerskap – en livslang innsats for å utforske, formidle og videreføre kunnskapen om form, materiale og kropp i kunsten.